Biskopens hilsen til jul:
Natten drar mot vest
Høytiden står for døren. Budskapet blir forkynt på nytt: ”I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.” Ordene er gamle, selv om de fremtrer i en helt ny bibeloversettelse. Budskapet er gammelt, men alltid nytt, fordi det er like ufattelig som før.
Vi skal feire den første jul etter 22. juli i år. Vi skal feire den gamle høytiden, men situasjonen er ny. ”Norge blir aldri som før,” sa vi etter 22. juli. Vi har erfart det, og vi får ikke glemme det som skjedde. Vi får heller ikke glemme dem som sitter igjen etter 22. juli: ofrene og de etterlatte, de rammede og deres familier. Vi slår ring rundt dem i høytiden, en ring av fellesskap og forbønn. Når vi tenner våre adventslys, tenker vi særlig på dem.
Vi får heller ikke glemme alle andre som er blitt offer for ulykker og sorg i år. 22. juli var en nasjonal katastrofe. Men ulykker og sorg er en katastrofe for enhver som blir rammet.
Trøst er å høre til. Mennesket trenger noen rundt seg. Å sitte alene i sorg og ensomhet er ikke godt. Ordene til trøst er kanskje ikke det viktigste, men å vite at noen er der og bryr seg. Følelsen av nærvær betyr så mye.
Det ligger stor trøst i å protestere mot det som har hendt. Det er stort å ikke bortforklare sorgen. Men den største trøsten ligger i følelsen av nærvær, at noen bryr seg, at noen viser omsorg, at man ikke blir glemt. Trøst er det som gir et menneske kraft til å leve og mot til å møte fremtiden. Det er en utfordring til oss som medmennesker, folk og kirke.
Jeg vet at vi mennesker er ulike. Likevel ber jeg deg, kjære leser, å ta imot noen tanker av et enkelt menneske som også har opplevd sorg:
1. Du har lov å sørge. Det finnes bare en vei ut av sorgen. Den heter Sorg.
2. Våg å være den du er. Når du er svak, har du lov å vise at du er svak.
3. Snakk om din sorg, del din sorg med andre. Men vær også for deg selv når du trenger ensomhet og stillhet.
4. Regn med at savnet er evig, men ikke sorgen. Dyp sorg varer en tid, men når du ser lyset i tunnelen, skal du søke mot lyset. Ingen forråder sorgen ved å gå ut i lyset. Også sorgen står i livets tjeneste.
5. Takk for den som er død. Be for henne og ham. Tenn lys.
6. Stol på at Gud er en Gud for både levende og døde. Glem ikke håpet.
7. Når du ser en annen som sørger, så vik ikke unna. Den som sørger, behøver nærhet og delaktighet.
8. Når du gjør ditt medmenneske godt, er det godt også for deg.
9. Ikke vær bekymret for hva du skal si til den som har sorg. Det er viktigere å være enn å snakke. Stillhet er ingen trussel.
Vi er midt i den mørkeste tiden på året. Men natten drar mot vest. Den vakre blåfiolette himmelen bringer bud om at lyset er på vei. Vi tilhører ikke mørket og natten. Vi tilhører den nye dagen, den som ble ropt ut over Betlehems marker julenatt. Tvilens og sorgens natt drar mot vest. I kirken sitter vi mot øst. Ute på kirkegården er våre kjære lagt mot øst. En morgen skal blinde øyne se ham som salmedikteren Brorson kaller ”min forløsnings morgenrøde”, Jesus.
For det lysner av dag. Mens natten og mørketiden drar mot vest, er den nye dagen begynt, den som er evig.
Velsignet jul!
Biskop Per Oskar Kjølaas